Sv: Ny 400V kontakt, Spenningsfall

[Mippen]

Spennende lesing. Sakset fra bt.no magasinet 31.05.14

Elektrosjokket
Mer enn 100 år etter at landets eldste elbil ble satt på låven i forbannelse, gjør den comeback. I Norges treigeste rally.


Det finnes ingenting du kan gi henne som vil gi mer glede, behag, luksus og sosial prestisje

WAVERLEY-REKLAME FRA 1906

- Den går fryktelig fort. Jeg var livredd, sier Trygve Krogsæter.

Det er en ettermiddag i april, og en underlig farkost har nettopp jaget lydløst bortover en stille gate utenfor Oslo. Etter noen hundre meter sier teknologien stopp. Likevel gliser sjåføren like bredt. Etter fem års restaurering er Norges eldste elbil på veien igjen, 103 år etter at den sist hadde strøm i kroppen.

Da er en mindre bagatell til å leve med.

Og det gikk jo ikke så bra sist den var på tur, heller.


Damplokomotivet fra Kristiania stønner sakte inn mot Voss stasjon. Det er en tidlig aftensstund i 1911. På perrongen står Anders K. Møn og venter utålmodig på at toget skal stoppe og en ny tidsregning starte.

Om bord venter nemlig skiferprodusentens nye investering: en elektrisk automobil, den aller første på Voss. Hjemme på gården har Møn allerede laget sin egen kraftstasjon, så alt er klart for en bil som ikke bråker, ikke lukter, ikke søler olje, ikke ryker.

Og ... ikke starter.

Bilen er fullstendig livløs. Her har Møn betalt masse penger for en nymotens amerikansk automobil, og så er det ingenting som virker. Kjøpet blir en nedtur av de store. Waverley-bilen må trekkes hjem til gården med hest. Som om ikke det var nok, tar kalesjen oppi et tre underveis, slik at både kalesjen, setet og mannen blir røsket av. Vel hjemme på gården blir automobilen skubbet inn på låven. Der blir den stående og samle støv, uten å kjøre en eneste centimeter for egen maskin.

Tornerosesøvnen skal vare i over 100 år.

Neste lørdag stiller bilen til start i det tradisjonsrike veteranbilløpet Vossarudl'n sammen med 180 andre kjøretøy som heller ikke er spesielt moderne.

Krogsæter, som er Waverley-bilens nye eier, har en utfordring foran seg.

Girspaken er nifs, og bilen er skvetten på veien. Den krever sin sjåfør, sier 65-åringen og byr på kaffe i krus fra Norsk Veteranvogn Klubb.

Å betjene et slikt klenodium er nemlig ikke for førstegangsreisende. I stedet for ratt har bilen en styrestang som er så direkte at den høye ekvipasjen lett kan velte.

Når du plugger inn «tenningsnøkkelen» - en treplugg med messing inni - blir det plutselig liv. Har du glemt å sette den i fri, piler oldefarbilen av gårde som en våryr kalv.

Betjeningen gjøres med to spaker. En nedenfor setet, som du trekker opp når du vil frem og skubber ned når du vil rygge. Den andre spaken kommer opp gjennom setet, og sjaltes fremover med tre klikk - ett for hver hastighet. I høygir skal bilen gå i nesten 25 km/t. Ikke all verdens fart, tenker du kanskje, helt til det går opp for deg at opplevelsen er som å sitte på toppen av en rullende, gyngende gardintrapp - uten særlig mye å holde deg i.

- Man sitter litt utsatt. En kjenning i England tok en litt for brå sving og fruen trillet ut. Han fikk kjapt beskjed om å selge bilen, sier Krogsæter, som oppfordrer til «et godt tak rundt din kjære».

Foran beina hans står to pedaler. Den ene bremser bakhjulene, den andre er en motorbrems.

- Tar du spaken bakover kobles motorbremsen inn, da fungerer det hele som en dynamo og batteriet blir ladet. Mange moderne elbilprodusenter skryter av at energien går tilbake til batteriet når man bremser. Det hadde min bil allerede i 1901.

Akkurat hvor gammel bilen er, er litt tåke­te. Noen ganger kaller Krogsæter den for en 1901-modell, andre ganger for en 1902.

NYTT MØTER GAMMELT: Waverley-bilen er restaurert etter alle kunstens regler. Men batteripakken er siste skrik, samme type som du finner i Tesla-bilene.

TRE HESTEKREFTER: Etter fem år er Trygve Krogsæter ferdig med å restaurere Norges eldste elbil. Men det betyr ikke at skruingen er over.

Det som derimot er sikkert, er at en bilinteressert, men akk så sertifikatløs herre ved navn C.E. Sontum hentet bilen fra USA til Kristiania i 1907. 22. mai samme år fikk Waverley-bilen registreringsnummer Christiania 56, og den fikk kjøreløyve for ett år.

- Det er utrolig at den fremdeles eksisterer, så mange unger som har vokst opp her, sier Knut A. Møen (61), oldebarn av Voss' første elbileier.

- Så lenge jeg har levd, har den stått i en krok på låven. Min far og de andre ungene på gården kjørte den ned låvebroen og måtte få hesten til å trekke den opp igjen, sier Møen, som neste helg er klar for Vossarudl'n.

Løpet starter fra Voss sentrum og kjører gamleveien rundt Vangsvatnet. På kronglete veier, gjennom vakker vestlandsnatur og med innlagte øvelser og konkurranser, går løpet østover via Tjukkebygdi til det gamle skiferbruddet på Norheim. Der er det pause i tre timer, slik at automobilene kan hvile seg og deres chaffeurer spise lunsj. Ferden ender opp på Stalheim Hotell, med middag og festligheter og premier til noen få.

- Det blir en luftig opplevelse, sier Møen, som håper å være gjest på oldefars gamle bil.

Å gjenopplive den aldrende ekvipasjen var ingen enkel jobb.

- Da jeg overtok bilen var bremsetrommelen knekt, bakskjermene borte, forskjermene hang i laser og hele setet var borte. Det samme var bakdeksel og luker. Jeg kjøpte meg utrolig mye arbeid, sier Krogsæter.

Han skaffet delekataloger og instruksjonsbøker. I England fikk han måle, fotografere og lage skisser av en tilsvarende bil. Så dro han hjem for å snekre. Og støpe. Sveise. Dreie. Gjøre platearbeid og salmakerarbeid. Noen ganger måtte han lage støpeformer og få maskinert nye deler i messing. Selv delene som ikke var forsvunnet, bød på utfordringer. Nye bremsetromler fikk oslomannen laget på Volvo sitt prøvestøperi i Sverige. For å få reprodusert de tykke lærskjermene måtte han til en dansk salmaker, mens en amerikansk hjulmaker fikk æren av å lage nye hjul - de originale dekkdimensjonene var for lengst utgått.

- Kalesjen fikk jeg fra amishfolket, og spiler, bøyle og alle beslag ser nøyaktig ut som i 1902. Selv 48 volts lyspærer kan skaffes, med nøyaktig samme sokkel som bilen hadde rundt århundreskiftet. Men de originale glassbatteriene er ikke mulig å få fatt i.

- Glassbatterier?!?

- Ja. Glassflasker med blyceller oppi. Disse sto i trekasser, og til sammen ble det 48 volt.

- Batterier til en elbil fra 1901 er vel ikke akkurat noe man bestiller på nettet ...?

- Jo! Det var akkurat det jeg gjorde. Jeg ble rådet av Elbilforeningen i Norge til å satse på lithiumbatterier, altså samme teknologi som i Tesla-bilene. Så jeg fant en batteripakke i Sandnes.

- Du har ikke vært mye på Biltema, skjønner jeg?

- Hehe. Da jeg skulle montere sammen bakakselen, manglet jeg originalboltene. Jeg var helt fortvilet, hvor finner man egentlig fingjengete amerikanske skruer? På Biltema fant jeg bolter som passer perfekt.

PÅ LÅVEN: Slik så bilen ut da Trygve Krog­sæter overtok den. Barnebarnet hans, Oda Fjose (, prøvesitter.

Rekkevidden for datidens elektriske biler var slett ikke så mye verre enn dagens modeller.

- I 1901 reklamerte Waverley med en rekkevidde på 60 miles. Året etter var påstanden redusert til 40 miles. Men det er jo seks mil, som ikke er mye mindre enn de første moderne elbilene som kom rundt 1994, sier Krogsæter.

Hine hårde dagers batteriteknologi var ikke all verden, men på den annen side veide bilene bare et par hundre kilo. Da en elbil av typen Fritchle vinteren 1908 fikk målt rekkevidden over tre uker, skal den i snitt ha hatt en rekkevidde på 144 kilometer, med toppnotering på 173 kilometer på én lading. Det klarer du neppe med vår tids Nissan Leaf og Mitsubishi i-MiEV (selv om de nok er både varmere, tryggere og mer behagelige å kjøre).

Rekkevidden til Waverley-bilen vet eieren null og niks om.

- Planen er å ha en moderne bil med henger kjørende bak, og se hvor langt bilen går, sier Krogsæter.

- Det skumleste med å kjøre en så gammel bil er at bilistene bak ikke skjønner hvor sent det går, at de må stoppe opp. Når jeg ligger i 15 km/t opp en bakke, og bilene bak kommer i 80 km/t, da kan ting skje veldig fort, sier Krogsæter.

Likevel starter han neste helg i Vossarudl'ns mange mil, bratte bakker og hårete svinger.

- Men jeg regner jo med å være sistemann i mål.

[Warlock]

Fantastisk kul!
Håper det kommer mange bilder fra race-deltagelsen

[Mippen]

Her er video av bilen for de som ikke orker å lese hele teksten eller vil se mer.

http://www.bt.no/tv/Dette-er-forste-gangen-bilen-kjorer-siden-1911-3128036.html

[Warlock]

Utrolig bra NRK reportasje om bilen, og dennes tur for å få skilter mm:
http://www.nrk.no/hordaland/her-er-noregs-fyrste-elbil-1.11760465

[edyrli]

Veldig kuul.
Jeg la merke til at han har fått godkjent bytte av batterikjemi. Kanskje en inspirasjon til flere her på forumet som har slitt med dette. Muligens er det lettere på veteran.

[Ingebrigt]

Det var et noe enklere regelverk som lå til grunn da denne bilen ble importert.  Hvis elbil byggere hadde gjort som hot-rod folket hadde det kanskje vært enklere å få godkjent.

[goggo]

Fantastisk innsats av Trygve Krogsæter.

Jeg synes Elbilforeningen burde gjøre ham til æresmedlem som takk for at han bevarer dette viktige kjøretøyet for elbil-landet Norge

Hugo

[elektrolux]

Veldig kuul.
Jeg la merke til at han har fått godkjent bytte av batterikjemi. Kanskje en inspirasjon til flere her på forumet som har slitt med dette. Muligens er det lettere på veteran.

Noen som vet hva han måtte gjøre for å få batterikjemibytte godkjent.

Kanskje vi kan redde de få Think Classic som er igjen med samme prosedyren. Eller må vi vente til der har gått hundre år.....

[El-boy]

En liten digresjon. Det står en gammel Walker Electric Truck 1917 på kjøretøyhistorisk museum på Lillehammer.
Ser også den gang tilbake til 1917 at det var mangel på funksjonelle ladestasjoner, slik mange nye el-bilister opplever snart 100 år etter...

Fikk ingen gode bilder av selve lastebilen, men den ser noe slik ut som på bildet nedenfor men med lasteplan...

[kaiat]

Veldig kuul.
Jeg la merke til at han har fått godkjent bytte av batterikjemi. Kanskje en inspirasjon til flere her på forumet som har slitt med dette. Muligens er det lettere på veteran.

Noen som vet hva han måtte gjøre for å få batterikjemibytte godkjent.

Kanskje vi kan redde de få Think Classic som er igjen med samme prosedyren. Eller må vi vente til der har gått hundre år.....

Nå er ikke jeg noen ekspert på ombygging av bil og kjøretøysforskriftenes irrganger, men det er et vannskille ved 1971-modeller og fremover. Det er strengere å bygge om etter det. Det kreves vel dokumentasjon fra bilprodusenten på at de godkjenner ombyggingen.

Eldre biler går etter kjøretøykravene fra 1942 og den gangen krevdes det vel ikke stort. Mener å ha hørt at avgasskravene den gangen var at det ikke skulle være for mye røyk av bilen eller noe slikt...

Jeg har hørt om folk som har tatt sin ombygde bil til Tyskland for å få den godkjent av TÜV og deretter fått bilen godkjent her i Norge på grunnlag av godkjenningspapirene fra TÜV. Vet ikke om dette er en vei å gå for bytte av batterikjemi?

[elektrolux]

Vi har brukt export/godkjenning/import/godkjenning metoden på en Citroen C1. Betydelig billigere enn et teknisk uavhengig laboratorium som var alternativet biltilsynet i Stavanger kom opp med. Det hadde medført kollisjonstester forfra og fra siden noe som antakelig måtte blitt gjentatt etter oppbyggingen for å teste om oppbyggingen var god nok.

Har vurdert samme metode for Litium ombygde Think, men har ikke kommet så langt enda. Det koster tross alt en del, og det virker ulogisk at en skal måtte gjøre slike sprell i stedet for at dyktige folk på biltilsynet eller elbilforeningen kunne vurdert ombyggingen her i landet.

Bygget nettopp opp en skolesykkel med ekstra bakbrems, speil og cluch hendel, og ble møtt med samme krav om uavhengig teknisk laboratorium. Her slapp vi heldigvis kolliskjonstesten siden det var en motorsykkel, og tilslutt viste det seg at biltilsynet likevel kunne godkjenne ombyggingen etter at jeg spurte hva de gjør på andre skolesykkelombygginger. Det gav mersmak til samarbeid om andre ombygginger. Faren er likevel hele tiden at de trekker fram dette tekniske laboratoriumet som ikke eksisterer i Norge. Nesten som ungene i barnehagen. De har sin frian. der de kan trekke seg tilbake når de ikke gidder leke mer.

[kaiat]

Fikk siste nr. av Norsk Motorveteran her om dagen og der var det en lengre artikkel om denne bilen. Angående bytte av batterikjemi hadde visst eier fått dispensasjon på det grunnlag at den originale batteritypen ikke er å oppdrive lengre, riktignok måtte det til en del papirarbeide...